av Francis Lundh | 4. august, 2011  

Hets vs. diskusjon

VG Nett valgte å ha på kommentarfeltet i saken om Erna Solbergs utspill om muslimhets og hverdagsrasisme. Etter ti minutter stengte vi det.

Vi ender ganske ofte med å stenge kommentarfelt fordi de preges av hets og ikke debatt. Det samme var tilfelle i dag. Det ble i løpet av kort tid slått fast at muslimer generelt sett er mer som nazistene (og ikke som jødene) var på 30-tallet, at muslimer/innvandrere voldtar norske kvinner daglig osv.

Like etterpå svarte jeg en mail fra en 15 år gammel gutt som åpenbart hadde vært med på å kommentere. Han mente stengingen var hårreisende, at man nektet folk deres ytringer og at vi nok en gang prøvde å svekke Frp.

Vi er stilt overfor ganske mange dilemmaer når vi skrur av og på kommentarfeltet i sensitive saker:

Etter terrorangrepet har det fra flere hold blitt hevdet at man ikke skal legge lokk på ekstremismen som ga Anders Breivik grobunn for sine ideer, en holdning jeg rent personlig er fullstendig enig i.

Samtidig har vi et ansvar for stoff vi lar våre lesere publisere på landets største nettavis. Og vi kan ikke publisere ren sjikane. Nettet er et perfekt verktøy for debatt, diskusjon og refleksjon der alle har lov til å mene sitt. Likevel virker det som om svært mange blander – eller rett og slett ikke forstår – forskjellen på debatt og ytringsfrihet på den ene siden og hets og sjikane på den andre.

Jeg gjør et forsøk på å forklare:

En påstand om at muslimer, en gruppe mennesker som utgjør mer enn en femtedel av jordas befolkning, alle er nazister eller voldtektsmenn er rett og slett ikke et gyldig argument – dette er hets. Det er det ganske enkelt fordi en femtedel av verdens befolkning beviselig ikke er noen av delene. Det er dermed åpenbart feil og er et uttrykk for at man ønsker å sverte, såre eller legge sin frustrasjon og sinne over på noen andre.

At det finnes muslimske voldtektsmenn, og sikkert nazister også for den saks skyld, er det ikke tvil om. De finnes i mange utgaver, men når vi generaliserer uten argumentasjon føres ikke verden eller samfunnet rundt oss en millimeter videre. Det kan også være relevante fakta å nevne iht til påstandene som ble nevnt i diskusjonsfeltet at de fleste voldtekter begås av noen offeret kjenner godt fra før og at de fleste innvandrere til Norge kommer fra Polen, Sverige, Tyskland og Irak ifølge SSB.

Filosofen Hegel sa det fint da han snakket om argument som møtes av motargument (tese og antitese) som fører en opp på et nytt nivå av forståelse han kalte syntese. Ingen lærer noe av hets. Medias oppgave er å sørge for at forskjellige syn i samfunnet kommer frem, ikke være en åpen arena for hat. En saklig diskusjon om islam, rasisme og innvandring underbygd med fakta og eksempler fra virkeligheten kan derimot føre oss alle litt videre.

I bunn og grunn handler det om evne til å vise refleksjon og til å stille kritiske spørsmål, også ved egne standpunkt. Nettopp noen av de samme evnene Breivik har blitt kritisert for å mangle da han skrev sitt manifest.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Francis Lundh | 31. mai, 2011  

Et uløst problem etter syv år

15.000 skader og 2000 dødsfall årlig i norsk helsevesen skyldes feil. Samtidig står noen av Europas fremste legespesialister og klemmer papirer gjennom en sil av et system. Med faks.

Faktisk behandler de papirer like hyppig som de behandler pasienter, ifølge tall Aftenposten nylig presenterte. Det kommer de til å fortsette med også så lenge departementet ikke kommer opp med et bedre svar enn at papirarbeid også er legearbeid.

For det er en sammenheng her.

Tallene på antall skader og dødsfall er ikke nye – de er fra 2004, og Helse Sør-Øst mener de fremdeles er gjeldende. De mener også at halvparten av feilene kan forebygges. Med andre ord er det rene systemfeil – og det er feil som har vært der i minst syv år.

VGs nye artikkelserie viser at dette i mange tilfeller er banale feil – man har glemt vekk en prøve, man har ikke sjekket en journal, eller rukket å dobbeltsjekke noe man kanskje burde. Det er ikke lett å finne enkeltløsninger på problemene i helsevesenet, men en god start hadde vært å la legene i større grad ta seg av pasientbehandling – det de kan – og heller la helsesekretærene ta en større del av papirarbeidet. Dette bør være enkel samfunnsøkonomi: Hva koster mest for samfunnet å utdanne, en hjernekirurg eller en helsesekretær? Og hvem av dem tror du er flinkest til å gjøre sekretærarbeid?

Så faksen – den gamle traveren man kvier seg for å bli kvitt. Faksmaskin burde i 2011 strengt tatt ikke være et arbeidsverktøy innen norsk helsevesen, det burde knapt vært det i 2004 da Peter Hjort først presenterte sine tall om unødvendige skader og dødsfall. Det er tilsynelatende store utfordringer knyttet til å lage fungerende datasystemer for helsevesenet – nylig prøvde Oslo universitetssykehus å lage et nytt datasystem med den oppgaven at sykehuset etterpå skulle klare å snakke med seg selv. Det kostet til slutt et tresifret antall millioner kroner før det ble lagt vekk.

Det er flere enn undertegnede som er overbevist om at det er enorme gevinster når det gjelder å bedre datasystemer innen helsevesenet – det gjelder både kommunikasjon mellom fastleger, sykehus og andre relevante institusjoner og ikke minst at man har pasientinformasjon tilgjengelig elektronisk på samme sted. Det er et hav av utfordringer her; etiske problemstillinger, IT og lovverk, men det må finnes en måte å løse det på. Hovedproblemet synes å være manglende politisk vilje til å ta et skikkelig krafttak. Norsk helsevesen bruker godt over hundre milliarder årlig. Sett av en eller to av dem til å lage systemer som faktisk virker, IT-dugnaden har blitt skjøvet foran helsevesenet alt for lenge.

Et siste element: Det finnes rundt 50.000 forskjellige fagprosedyrer på norske sykehus. Det er et stort tall som gjør at man kan forstå at det oppstår feil, og fører til at forskjellige deler av helsevesenet håndterer den samme oppgaven forskjellig. Det høres ut som en suksessoppskrift for feilbehandling. Det er unødvendig å si at det bør ryddes opp. Flinke helsearbeidere fortjener å jobbe i et bedre system – selv om det er verd å minne på at i de aller fleste tilfellene så behandler helsevesenet oss meget godt.

Det er ikke viktig hvordan opprydningen skjer, det viktigste er at det skjer – og grepet burde blitt tatt fra øverste politiske hold – fra helseministeren – allerede i 2004. Jeg bet meg merke i at departementet allerede før første sak i vår artikkelserie var på nett mandag, lanserte en liste over alt de har gjort for å forebygge feilbehandling. Jeg er redd det er «too little, too late», og det er ikke bare den sittende helseministeren sin skyld. Helsevesenet er enormt – kanskje det har blitt for enormt til å kunne håndteres av bare ett departement.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Francis Lundh | 23. desember, 2010  

Sykehus-striden: Fornuftens kamp mot følelsene

Debatten rundt lokalsykehus og sentralisering av helsetilbud vil alltid være fornuftens kamp mot følelsene. Det er lett å skjønne at lokalbefolkning på mindre steder føler trygghet ved å ha et sykehus i nærheten, men spørsmålet er bare hvorvidt det egentlig er en falsk trygghet. Tidligere SV -topp Olav Gunnar Ballo skrev i tirsdagens VG en kronikk der han mente at fakkeltogene ikke kan bestemme helsepolitikken og prioriteringene av hvor man skal samle kompetanse. Han er i dag fastlege i Alta, og bør vite hva han snakker om.

Argumentene for sentralisering av helsetilbud er mange: Man samler fagmiljøene og kompetanse,  klarer å lage gode, spesialiserte behandlingstilbud og kan behandle flere pasienter bedre. På andre siden er argumentene for nedbygging av lokalsykehus likeså gode. Spør deg selv: Vil du opereres av en kirurg som gjør operasjonen din 30 ganger i året, eller 500 ganger i året? Små sykehus har begrenset kapasitet, og på grunn av at det rett og slett ikke er mange nok pasienter på små steder vil spesialistene på sykehuset for sjeldent operere.

De aller fleste operasjoner og inngrep er heller ikke akutte og planlegges lenge på forhånd. Da er det langt bedre at man heller reiser et stykke og får en bedre behandling, når man først trenger hjelp fra spesialisthelsetjenesten. Så kan det selvsagt oppstå akutte situasjoner og ulykker. Men er du utsatt for eksempelvis en alvorlig bilulykke og får sammensatte skader er sjansene uansett relativt liten for at dette er noe et lokalsykehus vil kunne håndtere. Du vil måtte flys med luftambulanse til et av de store sykehusene som har kompetanse til å hjelpe.

Jeg registrerer også at det har vært mye debatt og følelser rundt akkurat fødselstilbud, og de små fødeavdelingene på lokalsykehus. Dagens VG viser at det samme problemet med små avdelinger på små sykehus også gjelder fødsler – kompetansen blir ikke god nok, mens de små fødestuene fungerer. De sender alle risikopasienter rett videre for å føde andre steder og tar seg ikke vann over hodet ved å forsøke vanskelige inngrep.

Hovedpoenget her er at politikerne må lytte til ekspertene, og ikke til fakkeltogene. De første er styrt av fakta, det siste fremstår som følelsesstyrt. Nå er det prisverdig at så mange engasjerer seg i sitt lokale helsetilbud, men det kan være verd å lytte til dem som har som jobb å se på det store bildet i Norge.

En av dem er assisterende helsedirektør Bjørn Guldvog som i går sa til P4 at sentralisering kan redde liv, og det er ingen grunn til å tvile på at det han sier er sant. Det er ikke noe poeng at man opprettholder kunstige funksjoner ved lokalsykehus, når man ikke kan garantere at de er av tilstrekkelig kvalitet.

Jeg vil gjerne etterlyse modige helsepolitikere i disse debattene. Det er generelt sett en mangelvare, fordi helse er noe som angår oss alle og det er lett å havne i en situasjon der det fremstår som om man nekter en pasientgruppe eller et lokalsamfunn behandling. Likevel må man tørre å stå frem, gjerne mot lokale partifeller som aldri har som oppgave å se på det store bildet, å gi lokalsamfunn klare beskjeder og ikke komme med falske løfter, som man vet aldri vil innfris.  Da er det veldig forståelig at alle som engasjerer seg reagerer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Francis Lundh | 17. desember, 2010  

Fornuftig helomvending

Regjeringen gjorde forrige måned retrett når det gjelder det opprinnelige ønsket om at alle utesteder i Norge skal stenge sin servering klokken 02.00 på natten. Det nye ønsket om å få inn forskning og relevant erfaring fra norske byer er et fornuftig grep, når det opprinnelige forslaget blant annet ble markedsført med erfaringer fra Reykjavik som i 1999 opphevde alle skjenkeregler, og fra den brasilianske byen Diadema. Med andre ord tynt, og antakelig ganske uvesentlig for forholdene i Oslo, Bergen, Stjørdal, Tromsø, eller hvilken som helst annen norsk by eller kommune.

En interessant observasjon i Helsedirektoratets nye brosjyre “God Rusforebygging” er at den over 27 sider nesten utelukkende har fokus på kontroll av skjenkesteder og samarbeid og opplæring av utelivsnæringen for å forhindre alkoholrelaterte problemer. Kutting av skjenketidene er knapt nevnt. Brosjyren tar for seg en rekke norske kommuner som har hatt suksess ved å ha bedre kontroller og et tettere samarbeid med utestedene, og at man forhindrer problemer ved å ha tett fokus på de stedene der folk møtes for å drikke.

Det første  forslaget om tidligere stenging, frontet av daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen, virket lite gjennomtenkt. Før jeg ble journalist var jeg skiftleder på et av Oslos større utesteder, og før det student i to år i en australsk by der skjenketidene var relativt valgfrie frem til 05. Ut i fra disse to helt uvitenskapelige erfaringene er inntrykket at løsningen er nettopp det Helsedirektoratet later til å ha skjønt: Tettere oppfølging av utestedene er nøkkelen, ikke nødvendigvis tidligere skjenkestopp. Det vil være kontroversielt, men når det gjelder å forebygge alkoholrelaterte skader hadde vært verdt å utforske mulighetene for mer flytende tider for skjenking, kombinert med langt strengere kontroll av utestedene, med reell straff når alkoholloven brytes. Tusenvis av fulle mennesker som slippes ut på gaten samtidig til taxikøer er et problem. Oslo Høyre har foreslått en prøveordning på enkelte utesteder i hovedstaden med døgnåpen skjenking for å unngå problemet. Det bør diskuteres seriøst for å se om det virkelig kan være en mulighet, eller om det ville vært fullstendig katastrofe.

Det skal nevnes at de færreste kommuner i Norge i dag faktisk tillater skjenking til 03, slik som i eksempelvis Oslo. Ifølge SIRUS er det bare én av syv som gjør dette, og erfaringene med kuttede skjenketider er forskjellige fra by til by. Ganske mange har positive erfaringer med å stenge tidligere, men enkelte har det ikke. Bergen har ifølge Aftenposten ikke bare positive erfaringer med tidligere stenging og resultatet blir fort det samme i Oslo, som er den eneste andre byen vi har som minner i størrelsesorden. Tidligere stenging kan også føre til en oppmuntring av nachspiel-kulturen. Jeg lurer på hvor gode tall de kommunene som melder om mindre vold på gaten virkelig har etter tidligere stengetider, hvis man i samme statistikk får tall på husbråk/misbruk/trakasering/voldtekt på nachspiel, eller alkoholrelatert vold på relativt tilfeldige sammensatte fester som kom til da man dro videre etter at lokalet eller puben stengte. Vi kan ikke lukke øynene for at nordmenn er et drikkfeldig folk, og man kan ikke uten videre sette likhetstegn mellom tidligere skjenkestopp og færre alkoholrelaterte problemer. Selv om det finnes enkelte relevante erfaringer fra andre land så må dette være avgjørelser tuftet på norske erfaringer, ikke fra land med annen drikkekultur.

Alkohol er rett nok et problem i Norge og bedre rusforebygging er nødvendig. Ifølge enkelte SIRUS-forskere er alkoholproblemene i Norge større enn narkotikaproblemene, og det er utvilsomt mye folkehelse å hente på at vi drikker mindre. Derfor er det en smule pussig at man ikke går hardere ut i informasjonsarbeidet, der man har hatt suksess med røyking. De såkalte skrekkampanjene virker på oss. Jeg tror det er et mange vet for lite når det gjelder helserisiko og alkohol. Kanskje direktoratet burde vurdere et par nøkterne kampanjer.  

Fra et helsemessig ståsted trenger man å justere den norske drikkekulturen. Det gjøres ikke alene ved å skru opp prisene og å stenge pubene. Utestedene er faktisk er det ene stedet man har mulighet til å overvåke hvor mye folk får i seg, og til å utdanne dem som serverer dem. Det siste er viktig å gjøre hyppig, i og med at det er stort gjennomtrekk av arbeidskraft i utelivsbransjen.

Nå skal man ikke forskuttere resultatet av undersøkelsene regjeringen nå har sagt den skal vente på – kanskje viser det seg at tidligere stengetider kan være en løsning. Men ett ekstremt viktig poeng er at helsepolitiske avgjørelser baseres på skikkelig og relevant forskning, noe som er også desto viktigere i en tid der udokumenterte helsepåstander florerer på nett. KrF er en synder i denne sammenhengen, som later til å ganske uansvarlig ville slå politisk mynt på denne saken ved å forsøke å fremstille det som om regjeringen er svake og under påvirkning fra næringsinteresser. Det man vil er å se an norsk forskning og erfaringer før de konkluderer om skjenketider. Påstandene om å gi etter for industri høres ut som reinspikka tøv, og minner om et kynisk forsøk på politisk profilering av KrF.

Likevel kan partiet som er for utålmodige for forskningen smykke seg med én viktig fjær i hatten i denne sammenheng: Mange vil kanskje minnes at bransjen var i harnisk da røykeloven ble innført. Selv om daværende helseminister Høybråten gjorde en del rart har det vel vist seg å være en av de mest vellykkede lovendringene som direkte påvirker folkehelsen de siste årene. Så får vi se av forskning og relevant erfaring hvilke grep som bedrer den når det gjelder alkohol.

Har du innspill? Kom med dem i kommentarfeltet!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Francis Lundh | 2. november, 2010  

Alternativ medisin satt på prøve

I helgen har Norges første skepsiskonferanse gått av stabelen i Oslo, en festival som ser seg selv som motvekt til alle alternativmessene og udokumenterte helsepåstander de mener ofte dukker opp i media. Jeg var selv med i et debattpanel fredag kveld, om medias dekning av det alternative og det overnaturlige.

Hovedtrekkplasteret under konferansen var den ikke helt ukjente forfatteren Simon Singh som tok turen fra Storbritannia. Foredraget hans lørdag omhandlet derimot ikke bare alternativ medisin, men også det fantastiske – det som er spennende å tro på, men sjelden er sant. Han begynte med å ta for seg boken som på engelsk heter ”The Bible Code”, skrevet av journalisten Michael Drosnin, som ble forsidestoff da den kom. Drosnin leste bibelen på hebraisk før han begynte å finne spesielle mønster i teksten og resultatene var mildt sagt oppsiktsvekkende:

Ved å plukke ut bokstaver i en bestemt rekkefølge fant han at de hellige skriftene har forutsett historiske milepæler – være seg alt fra Adolf Hitler til drapet på statsoverhoder. Det har senere kommet en oppfølger Bible Code 2. Det hele ser veldig imponerende ut når det presenteres med understrekninger og uthevede bokstaver, og man tenker først at dette aldri i verden kan være tilfeldig. Men jo. Det kan faktisk det. Singh fremhever at bibelen er så stor at dette er et rent matematisk fenomen og dessverre ikke skjulte profetier, selv om funnene er reelle nok. Den australske matematikeren Brendan McKay mente også bibelkodene var vissvass, og ville motbevise påstandene.  Han gjentok dermed den samme øvelsen som Drosnin, bare med den litt mindre sagnomsuste boken Moby Dick. Med samme metode var boken slett ikke en gammel roman om hvalfangst, men derimot en bringer av profetier om drapet på Trotskij og Marthin Luther King dersom man tror på kodingen. Eventuelt: McKay hadde bevist at med nok tekst så kan du strengt tatt finne ganske mange skjulte budskap om du bare leter lenge nok og har god nok fantasi. Det er jo også verd å merke at alle tingene er ”forutsett” (les: oppdaget) lenge etter at de faktisk skjedde. For ordens skyld synes Drosnin at McKay sine funn bare er nonsens, skal man tro Wikipedia.

Og hva har så dette å gjøre med alternativ medisin? Det er aktuelt å sette i sammenheng fordi det forteller noe om viktigheten av vitenskapelige metoder og edruelighet. Og her sliter dessverre mye av det som går inn under samlebetegnelsen alternativ medisin. Og skal man teste medisin (alternativ eller ei) er ingenting bedre enn å prøve ut noe i kontrollerte former. Singh brukte eksempelet skjørbuk, et kjempeproblem for sjøfolk på 1700-tallet. For å finne ut hva som kurerte svineriet tok man en gruppe sjøfolk med like langtkommen sykdom og delte dem opp i seks grupper. Så fikk hver gruppe forskjellige kurer, før man så på symptomene senere. Kontrollen var god – de var alle like syke og de var alle ute på sjøen med den samme kosten fra den britiske marine. Man oppdaget raskt at en gruppe skilte seg ut og ble bedre en alle de andre – den som fikk sitronsaft. Dette fordi det inneholder vitamin C – som vi nå godt vet er botemiddelet mot skjørbuk (en gruppe som fikk sider ble også noe bedre, fordi epler, som sider er laget av, inneholder små doser c-vitamin).

Dette er et godt eksempel på hvor lite hokuspokus det er i forskningens natur og utprøving. Og det samme gjorde Singh når det gjelder alternativ medisin sammen med professor Edzard Ernst. Sammen skrev de boken Trick or Treatment for å finne ut hva av alternativ medisin som fungerer. Svarene er ikke veldig oppløftende. Hovedvekten av forskningen, med noen hederlige unntak, viser liten eller ingen effekt av alternativ medisin, ellers hadde det ikke vært nettopp alternativ medisin – det hadde ganske enkelt bare vært medisin. Men vent litt! Jeg har lest at forskning på forskjellige alternative metoder har effekt, vil noen kanskje si. Og det kan enkeltvis være rett, men likevel som regel ganske uviktig. Å forstå hvorfor en forskningsrapport ikke er like god som en annen krever litt, men ikke så mye, forståelse av hele bildet. Det er tusener av tusener av forskningsrapporter som publiseres årlig, i tusener av mer eller mindre seriøse tidsskrift, og ikke alle måler ren effekt så effektivt som skjørbukeksempelet. Mange studier har så mange svakheter at de blir tilnærmet verdiløse, selv om de som er tilhengere av akkurat det middelet eller metoden som kommer heldig ut, mener det beviser deres ståsted, selv om mange langt mer grundige studier viser det motsatte. Noen former fra alternativ behandling skiller seg riktignok litt mer ut i positiv retning her enn andre, men hovedtendensen er klar.

Journalister er også stilt overfor utfordringen når vi skal skrive saker – hvilke studier er verd å videreformidle og lage journalistikk ut av? Den beste måten er å se på metode, hvilken institusjon studien er utført, på antall pasienter som har deltatt (om det er snakk om kliniske studier) om den er kontrollert og at den er publisert i et skikkelig og seriøst medisinsk tidsskrift, med strenge kvalitetskrav før publisering. Jeg skjønner på henvendelser jeg har fått de siste årene at det er litt forvirring her, når vi har skrevet om alternativ medisin. For ordens skyld: Ukebladsaker basert på kilder med sterk økonomisk egeninteresse av det som har stått på trykk er ikke forskning. Ei heller bøker som snakker varmt om konspirasjonsteorier i legemiddelindustrien og alternativ medisin,  og ikke denne bloggen du leser nå heller.

Å forstå forskning er også en kunst i seg selv, og man lager stadig forskning på forskningen – altså at man gjennomgår dataene av studier man mener fyller de rette kriteriene og trekker en konklusjon på bakgrunnen av dem. Slike studier av studiene kan ofte være nyttige verktøy.

Så er det et godt argument at enkelte alternative behandlingsformer er forsket alt for lite på. Det er sant for noen former, mens mange andre faktisk har blitt forsket en hel del på – med lite eller null resultat. Noen vil si at det er forsket for mye på enkelte alternative varianter, fordi utsiktene til et positivt resultat var nærmest ikkeeksisterende til å begynne med, og at det er andre – langt mer lovende – ting innen de etablerte forskningsmiljøene som gir langt mer grunn til håp som man heller burde brukt midlene på.

Det er en ting jeg vil trekke frem – det meste av behandling er alternativt frem til det er vitenskapelig bevist – men det betyr ikke at det forblir alternativt i all tid. Kommer bevisene – i mange grundige studier – vil det selvsagt tas i bruk i det etablerte helsevesen og tas i mot med åpne armer av selv de mest skeptiske skeptikerne. Det er viktig at man ikke skal le av det alternative, men se seriøst på de positive resultatene når de foreligger, problemet er bare at de stort sett ikke gjør akkurat det, og enkelte alternative metoder bør være overmodne for skraphaugen for lengst – enkelte etter flere hundre års levetid, og som fortsatt fremstår som like uvirksomme da som nå. Jeg tar bevisst ikke for meg spesifikke alternative medisiner eller metoder her nå, fordi da ville dette blitt uhorvelig langt. (En liten interessant detalj kan jeg nevne: enkelte alternative metoder og medisiner er medisiner som er forkastet av vitenskapen for lenge siden, og som brukes fordi alternative behandlere er overbevist om at forskningen var feil. Det er en litt annen historie jeg gjerne tar i en annen bloggpost, og som grenser over til den delen som omhandler konspirasjonsteorier)

I mellomtiden er det mange som tjener gode penger på å selge medisin som vitenskapen sier ikke virker, og særlig etter at vi i Norge fjernet kvakksalverloven og lot alle få lov å selge alt fritt uten tilsyn. En del tror det virker for dem, selv om forskningen ikke finnes, og det skal alle som gjør det selvsagt få lov til. Og tro er helt sentralt innen alternativ medisin, for mange er troende på dette feltet – og ikke særlig interessert i forskning som viser noe som strider mot troen. Men det at mange tror på en ting er over hodet ikke det samme som et bevis. For med samme logikk kan man si at diverse guddommer finnes med sikkerhet i fysisk form fordi så mange tror på dem, eller at jorda faktisk VAR flat på 1500-tallet fordi mange mennesker trodde på det. Debatten alternativ medisin mot vanlig medisin ligner veldig mye på den eldgamle debatten mellom religion og vitenskap. Og nettopp også siden alternativt ikke er vitenskapelig fundert er det også etter norsk lov i utgangspunktet ikke tillatt å behandle alvorlige eller smittsomme sykdommer med alternativ medisin, sånn uten videre. Likevel gjøres dette i Norge, vi avslørte dette i fjor ved hjelp av skjulte opptak, og det ikkeeksisterende tilsynet gjør det mulig.

Å bruke litt penger på å behandle en hodepine som likevel går over av seg selv og tro den alternative kuren virket, er nok i seg selv ikke så veldig fælt. Det er langt verre når man tror så sterkt at man utelukker andre ting, eller går fra gård og grunn i jakten på alternative kurer. Nettsiden whatstheharm.net har tatt for seg en del skrekkelige historier jeg ikke personlig kan gå god for, men som gir et visst bilde av skadeligheten av å velge vekk virksom medisin for uvirksom. (har du gode eksempler på historier i Norge på dette, så tips meg gjerne på francisl@vg.no)

Denne bloggposten blir beklagelig lang, men la meg oppsummere med dette: Skepsis er sunt, men jeg tenker at man bør fundere sin skepsis i fornuft, og ikke i konspirasjon. Alternative behandlere vil ofte si at vanlige medisiner er skadelige eller mindre virksomme enn de egentlig er, men forskningen sier noe annet. De kan ha rene økonomiske motiver for å si det, så vær skeptisk. Reklame for diverse produkter på TV sier også ofte ”studier viser”. Er du en virkelig graver, så finner du frem til akkurat de studiene de viser til og ser at det kanskje ikke sies så klart man får inntrykk av, eller at funnene i høy grad er åpen for tolkning. Ved å gjøre dette har enkeltpersoner i England (ifølge Singh, bare for å komme tilbake til han) klart å moderere helsepåstandene til en hel gruppe behandlere, som gikk klart lenger i sin markedsføring enn de hadde belegg for.

Bare for å avslutte med noe litt festlig så har problemstillingen nevnt her for lengst nådd komikken. I paneldebatten forrige fredag (som var en kritikk mot at vi i media ikke alltid er like flinke, og misforstår balansebegrepet i visse tilfeller) var det komiker Dara O’Briain som fikk åpne ballet.  Han går ganske kraftig ut mot homeopati, and “for the sake of balance” – se videoen så skjønner du – så legger jeg ved lenken til norske homeopaters landsforbund, slik at du kan etterprøve det du måtte ønske. Jeg skal ikke nødvendigvis si meg enig med alt han sier, men konstaterer likevel at det er ganske festlig:

Kom gjerne med dine innspill i kommentarfeltet!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Francis Lundh | 12. oktober, 2010  

Fedmedebatten: Kunsten å sette en diagnose på det meste

Det heteste helsetemaet disse dagene er fedme og overvekt og hvem som har skylda. Kari Jaquesson mener man ikke skal sykeliggjøre overvektige og de med fedme, Landsforeningen for overvektige raser over ”spis mindre, tren mer”-forenklingen hennes og doktorgradsstudent og sykepleier Magnus Strømmen sier han er sikker på at fedme er en sykdom. Strengt tatt snakker de alle forbi hverandre, for slik jeg oppfatter Jaquesson så er dette ment som en brannfakkel i retning av at en diagnose ikke blir en sovepute, og det er et meget godt poeng.  Vi lever i en velferdsstat som  gir oss økonomisk støtte når vi blir syke, samtidig som jeg oppfatter at flere og flere mer eller mindre vage diagnoser kjemper om anerkjennelse. Det er livsfarlig og skjære alle over en kam her, men akkurat når det gjelder overvekt og fedme er det kanskje et visst poeng ved og ikke sykeliggjøre det i alt for stor grad.

Sykepleier Strømmen har nok helt rett i at genetikken spiller en svært stor rolle og Jaquesson burde ikke avfeie akkurat det. Det at man ut i fra genetikken har økt risiko for en rekke forskjellige sykdommer eller tilstander er ikke nytt, men det at man eksempelvis har noe økt risiko for brystkreft eller blodpropp betyr ikke at man da allerede har sykdommen. Strømmens argument er egentlig ganske lite kontroversielt: han sier at sykelig overvekt kan være sykelig. Jeg tror ikke det egentlig var disse Jaquesson siktet mest til, selv om kritikken hennes også kan ha rammet enkelte urettferdig. Vi vet alle at vi har muligheten til å legge på oss dersom vi inntar mye mat med mye energi, og ikke forbrenner tilstrekkelig selv. Det i seg selv er grunnlaget for trimkjendisens hypotese, for vi vet dermed også at ved å gjøre det motsatte – innta mindre energi og forbrenne mer – så vil vi kunne reversere prosessen.

Er det da en sykdom når kuren bare er å gjøre noe annet enn vi allerede gjør? Det er et vanskelig spørsmål, vi har eksempelvis godkjente slankepiller, så det er altså noe man har legemidler mot. Er røyking en sykdom? Det er legemidler mot det også. Samtidig tenker jeg som eksrøyker: Det er jo bare strengt tatt å slutte. Det kan være vanskelig (svært vanskelig for enkelte) men det er mulig å gjøre ved hjelp av vilje. I en tid der enkelte later til å tro at svært alvorlige sykdommer som kreft lar seg påvirke på samme måten – ved tankens eller viljens kraft alene – kan man med fordel sette et klart skille mellom selvpåført avhengighet og det jeg tror de fleste allerede forbinder med sykdom. Så er det selvfølgelig mange årsaker til personers livsstil, i tillegg til gener spiller miljø en viktig rolle, ingen tvil om det. Men det gjør det ikke nødvendigvis til en sykdom bare fordi det har sammensatte årsaker.

Det kan bli en ganske stor debatt å gå inn på hva som bør kalles sykdom og ikke, men det viktige med akkurat dette er: Er du overvektig så hjelper det deg antakelig ikke å se på deg selv som syk. Det fremstår som en trøst i selvmedlidenhetens vanskeligste stund. Og er man ekstremt overvektig og har fedme så er det en lang vei å gå, og man trenger muligens hjelp fra lege og kanskje også fra godkjente medikamenter. Det er likevel ingen grunn til å grave seg ned eller si at man har en arvelig sykdom. Tenk heller på deg selv som et vidunderlig, friskt menneske, som skal bli desto mer vel med deg selv ved og gradvis begynne å gjøre noen øvelser hjemme, spise litt sunnere, på sikt bli med på et treningssenter uten å skru ambisjonene i været, og etter hvert ta deg en joggetur i ny og ne. Ellers er ikke gode råd særlig dyre: Helsedirektoratet har en mengde av dem knyttet til kosthold og trening, les dem her. De oppfattes kanskje som kjedelige og du kjenner dem kanskje fra før, men det er nyttig lesning. Slankeindustrien er enorm, men jeg tror det enkle er best her og ville styrt langt unna ukebladsreklamene. Vær lykkelig med deg selv som overvektig, men innse at du må legge om livsstilen. Du trenger ingen mirakelkurer, bare faglig veiledning. Det er viktig at vi prøver å ta ansvar for vår egen helse, både med tanke på oss selv og samfunnet for øvrig. For hva folkehelse angår, så er overvekt en skikkelig tungvekter.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Francis Lundh | 17. september, 2010  

Hvorfor skal vi ikke gi HPV-vaksine til gutter?

Som en liten forlengning til gårsdagens blogg om eventuell grådighet i industrien kontra eventuell gjerrighet hos Legemiddelverket, kan det være verd å merke seg at sistnevnte går inn for at HPV-vaksinen skal være tilgjengelig på forhåndsgodkjent refusjon for jenter mellom 14 og 16. Det er bra. Vaksinen forebygger HPV-viruset, som er knyttet til underlivskreft hos kvinner. Men det jeg tror mange fortsatt ikke er klar over er at vaksinen også kan forebygge kreft hos  menn. Og ikke bare underlivskreft (peniskreft er forresten veldig sjeldent etter det jeg har skjønt), men også kreft i endetarm, luftveier og mandler hos begge kjønn. Skyld på den seksuelle revolusjon (les: oralsex). Vi har tidligere skrevet her på VG Nett om at vaksinen antakelig beskytter mot langt flere  kreftformer  en bare livmorhalskreft, og faktisk mener enkelte det er belegg for å si at homofile menn har større risiko for å få endetarmskreft som følge av viruset, enn kvinner har for å få lilvmorhalskreft. Da gjenstår det et aldri så lite likestillingsspørsmål: Hvorfor vil ikke staten sponse vaksinen for også gutter? Hva slags dokumentasjon er det som mangler for at gutter skal få det samme tilbudet?

Vaksinen ser for meg, som riktignok ikke er noen medisiner, ut som en liten revolusjon. Kampen mot kreftsykdom avtar ikke med det første. Dersom man kan finne ut flere av årsakene til kreftsykdom, identifisere virus som øker risikoen for de forskjellige kreftformene og lage vaksiner mot dem, er det fantastisk. Jeg tror det er et tidsspørsmål før vaksinen tilbys gutter, og også jenter i flere aldersgrupper, i statligsponset form.  Nå kan du kjøpe den på apoteket, men dosene koster rundt 3000 kroner.

Det er ikke veldig kontroversielt å ville ha sponsede HPV-vaksiner også til gutter, flere eksperter har hevdet dette før. Det som bør være mer kontroversielt er hvorfor myndighetene mener at det er rett å forskjellsbehandle jenter og gutter, og bare gi et, for privatpersoner dyrt legemiddel, til den ene gruppen, når det antakelig er svært nyttig for dem begge. Det virker i alle fall litt merkelig at man skal vente med å tilby dette til flere.

Kom gjerne med dine innspill i kommentarfeltet!

PS! Glemte å føye til at en kjekk bonus ved vaksinen er at den også forebygger kjønnsvorter.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette var temaet for en debatt jeg ledet på Protestfestivalen i Kristiansand i går (navnet på debatten var ikke bestemt av meg). I panelet var Steinar Madsen fra Statens Legemiddelverk og direktør Åge Nærdal fra firmaet som laget svineinfluensavaksinen. Innleder: Den relativt innbitte vaksinemotstander Kjetil Dreyer fra Vaksineaksjonen. De som ventet avsløring av konspirasjoner ble antakelig skuffet, ellers har de svært god fantasi. Likevel ble det en debatt som slo fast et par viktige ting, og noe av det kanskje mest overraskende var at Madsen var såpass klar på at WHOs erklæring av svineinfluensaen som en global pandemi kunne være overdrevet. Ikke en oppsiktsvekkende uttalelse i seg selv, men mer oppsiktsvekkende fordi den kommer så direkte fra det holdet. Også referert i egen sak på fvn.no. Pandemirutinene bør dermed undersøkes, i etterpåklokskapens lys, noe også vaksineprodusenten ei heller fant nødvendig å protestere.

Pandemien og vaksineberedskapen i Norge ble i går kalt en generalprøve, en beredskap man aldri har hatt før, og derfor likevel svært nødvendig. Selv om Dreyer på forhånd advarte mot både kvikksølv og skvalen i influensavaksinen, bekymret ikke dette verken Madsen eller Nærdal i særlig grad, og jeg kan føye til at det ikke bekymrer meg heller. Til det har jeg sett for mange tall og spurt for mye om disse stoffene i disse mikroskopiske porsjonene som jeg og millioner på millioner av andre har fått i vaksiner fra barnsben av, uten at vi har mutert, eksplodert eller evaporert. Jeg er en hypokonder av rang, men det siste som holder meg våken om natten er svineinfluensavaksinen jeg har tatt.

Det som derimot bekymrer Legemiddelverket i større grad er at det har dukket opp unge, vaksinerte mennesker som har fått påvist narkolepsi. Nye tall er på vei, og bivirkningen har tatt alle fullstendig på senga – beklager hvis ordbruken er upassende. For narkolepsi er altså en ganske alvorlig tilstand der man til stadighet er trett og dupper av.  Tallene er riktignok svært beskjedne, men om det virkelig er en sammenheng, så var det noe man over hodet ikke så komme. La meg presisere at det enn så lenge ikke er bevist direkte sammenheng, men det kan fort endre seg.

Faksimile fra fvn.no. Madsen til høyre, undertegnede i midten, Nærdal til venstre.

Faksimile fra fvn.no. Madsen til venstre, undertegnede i midten, Nærdal til høyre.

Verdens helseorganisasjons (WHO) rådgivere i svineinfluensaspørsmålet var betalt av industrien. Nyheten slo ned med sjokk og vantro, i alle fall enkelte steder. Hvem som helst skjønner at det er lite tillitsvekkende at de samme menneskene som har fått betalt av et firma, skal virke som nøytrale rådgivere i spørsmål om man bør massevaksinere med vaksiner laget av det firmanavnet som står på lønnsslippen. Jeg ble likevel ikke så veldig sjokkert av nyheten, og ble desto mindre sjokkert da listen over alle medlemmene endelig kom på bordet for en måned siden. Dette er nemlig et gjennomgående og kjent problem at fagfolk har bindinger i flere retninger. Det er likevel ikke noe man bør ta lett på, særlig siden det i fagmiljøene ofte er en resignasjon rundt at ”det bare er slik”. Som Nærdal sa under debatten vil de gjerne ha A-laget av eksperter når de skal utvikle nye medisiner. Og som Madsen sier så har vi ikke alltid nok flinke folk til at man kan unngå at noen har hatt private oppdrag på et tidspunkt. Begge deler er antakelig sant, men ikke mindre problematisk. Om jeg som helsejournalist hadde tatt oppdrag på siden for eksempelvis firmaet til Nærdal, GlaxcoSmithKline, så kan du jo undre deg hvordan det hadde tatt seg ut. Jeg hadde måttet rusle ned mot NAV for å finne meg noe annet å gjøre det øyeblikk det ble kjent, og VG og VG Netts rykte ville vært skadet for alltid. Nå er det likevel ikke en helt riktig sammenligning, for bindingene mellom de medisinske ekspertene til WHO og til industrien var langt vagere enn man kunne tro.  Det var en fire-fem av seksten personer som hadde hatt tilknytning til industrien, noen ganske direkte, noen svært vagt. Vagt som at et forskningssenter man hadde drevet eller jobbet ved hadde mottatt midler til forskning for en tid tilbake osv. At forskning er sponset av industrien er noe ganske annet enn at enkeltpersoner er lønnet – i forskningen vil et godt studiedesign og utvendig kontroll gjøre det ganske umulig å komme med store subjektive påvirkninger, og industrien har behov for å få vitenskapelig dokumentasjon på det de lager. Det virkelige mysteriet rundt dette er hvorfor WHO ikke offentliggjorde listen på sine egne eksperter med en eneste gang. Hva tenkte de med? Den første setningen i dette avsnittet ble stående som både overskrift og sannhet i nesten et år, før de viste at dette vel strengt tatt var ganske unyansert.

Madsen mener det var direkte feil å hemmeligholde WHO-listen, Nærdal sa det samme, og det gjør stengt tatt alle andre jeg har snakket med om det også. Med andre ord er det en eller annen PR-rådgiver (eller PR-avdeling) i WHO som bør snakkes litt hardt til. Kanskje vedkommende (eller hele avdelingen) også bør ta seg en tur på NAV, eller hva det nå heter der WHOs informasjonsavdeling holder til. Bare for å nevne det: Årsaken til hemmelighold var at man ikke ønsket ytre påvirkning fra industrien mot disse fagfolkene, men det høres toskete ut, og i alle fall at man ventet så lenge! Det burde være et PR-spørsmål mer enn en medisinsk vurdering. Man bidro med hemmeligholdet til ytterligere mistenkeliggjøring av en industri med et stort imageproblem, man mistenkeliggjør seg selv, og man gir på toppen en enorm grobunn til alle verdens konspirasjonsteoretikere. Lukkethet er sjelden særlig lurt i et ellers åpnere og åpnere samfunn.

Tilbake det opprinnelige spørsmålet: Er legemiddelindustrien grådig? Nei, ifølge Nærdal, et ganske stort Tja fra Madsen. Enkelte medisiner er for dyre mener han, og enkelte medisiner for uviktige. Fremskrittet står ikke i forhold til prisøkningen, med andre ord.  Nærdal sier de har brukt milliarder på utvikling av eksempelvis pandemivaksinen Pandemrix (bør ikke forveksles med figurer i Asterix) og mange andre medisiner som gjør livet lettere for mange, og som redder liv. Samtidig tjener selskapet milliarder også, så at dette er en stor industri – big buisiness – bør ingen tvile på. Men er de blodsugende, kyniske typer av Gorden Gekko-typen fra filmen Wall Street, så får du i alle fall ikke norske myndigheter til å si det. Da er nok konspiratorikerne rette instans. Jeg mener for mange legemiddelfirmaer har en resignert rolle i forhold til debatten i det offentlige rom når industriens rolle diskuteres. Kanskje sitter man alene i et stort kontor og tenker ”ingen redder flere menneskeliv enn oss, og likevel er ordet legemiddelindustri et banneord”. Man kan tross alt skjønne frustrasjonen, men ingen er tjent med at industrien holder kjeft når beskyldningene hagler, aller minst dem selv, så derfor er det bra at Nærdal stilte opp på en debatt, selv om debatten hadde en inngangstittel som automatisk antok at han var en grådigper. Og kanskje han er det, eller, i alle fall selskapet hans, som igjen bare er en norsk gren av et stort internasjonalt konsern. Det er i alle fall ikke så lett å slå fast grådigheten bare ved å se på svineinfluensavaksinen, som strengt tatt bare utgjør en ganske liten del av det firmaet driver med. Produkt nummer en er en liten lilla diskosinhalator mot kols og tung astma.

Er Legemiddelverket derimot gjerrig når man ikke sponser flere av medisinene til bransjen? Ja, mener Nærdal, og Ja, mener Madsen. Myndighetene er gjerrige, i alle fall til en viss grad, og skal være det også. Det går inn i en helhetsvurdering der man må vurdere pengebruken – burde man prioritere flere hofteoperasjoner fremfor at man setter flere medisiner på blå resept? Nærdal mener utvilsomt at medisiner bør prioriteres, det er jobben hans, men han er ikke politiker eller myndighetenes ekspert. Madsens jobb er å vurdere, holde industrien i ørene. Begge mener myndighetene har strammet skruene hardt til når det gjelder legemiddelbransjen, en bransje Nærdal nå mener er stueren og Madsen mener fortsatt har et forbedringspotensial. De har i alle fall et enormt moralsk ansvar, når de som rent private aktører lager midler som er designet til å påvirke oss, noen ganger med ganske store bivirkninger. Hvert år dør drøyt hundre nordmenn av medisinene sine, og mørketall bør ikke utelukkes. Et par blodpropptilfeller forårsaket av p-piller ble angivelig oppdaget og innrapportert nærmeste ved en tilfeldighet for et par år siden. Rundt 30 nordmenn døde av svineinfluensaen, over to millioner nordmenn er vaksinert. Var det dumt at mange tok vaksinen? Nei, narkolepsi til tross har den reddet noe få, men ikke mange liv, og flere kunne unngå plagsom sykdom, samt at samfunnet unngikk unødvendig stort sykefravær. Påvirket industriens grådighet beslutningen om massevaksineringen? Det er et åpent spørsmål, som  granskning må svare på. Kunne og burde WHO gjort flere ting annerledes rundt pandemien? Absolutt.

Helt til sist kan det nevnes at vaksiner er et spesielt hett tema hos de som liker å tenke alternativt i medisinveien, til tross for at det ikke er en særlig ny form for medisin. Hvorfor så opphetet? Dreyer minnet om at enkelte vaksiner tidligere i historien har gitt alvorlige bivirkninger, men få eller ingen eksperter vil gi ham medhold i at dette er relevant for dagens vaksiner. Nærdal mener vaksinene er sin egen verste fiende – vi glemmer hvor viktige de er, fordi vi ikke ser effekten av dem. Han har et poeng, for hvor mange mennesker født de siste tiårene i Norge kjenner du som har hatt kopper, polio eller tuberkulose? Den eneste tenkte virkningen av en vaksine er at man etter vaksinering fortsetter livet akkurat som før, med en bekymring mindre. Derfor er det også ekstremt alvorlig når bivirkninger oppstår med denne type forebyggende medisin. Så dersom narkolepsiforekomsten eksploderer, burde det være flere som starter og svette i hendene.

PS: Statens Legemiddelverk kom klokken 13 med en oppdatering på narkolepsitilfeller hos pasienter som har fått svineinfluensavaksinen: Tallet er åtte, dermed nøyaktig det samme som for en uke siden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kategorier

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00